Å svømme med dugonger ved Abu Dabbab: regler, etikette og reelle odds

Hvis du tar med deg én ting fra denne guiden, ta disse. Dugonger er vernet, lett å stresse, og et dårlig møte kan drive et dyr bort fra beiteområdet sitt resten av dagen.

Ingenting av dette er vanskelig. Det handler stort sett om å holde seg stille og la dyret fortsette å spise.

Dugonger er sjøpattedyr, ikke fisk, og deres nærmeste nålevende slektninger er elefanter heller enn seler eller delfiner. Lokalt kalles de sjøkyr, som er en rimelig beskrivelse av hvordan de oppfører seg: de beiter sjøgress, sakte, mesteparten av dagen.

En voksen når rundt tre meter og 400 kilo. De er fredelige, langsomme og fullstendig ufarlige — de har ingen som helst interesse av deg, som er nettopp derfor det er så lett og så unødvendig å forstyrre en.

De går opp for å puste hvert par minutter og vender tilbake til sjøgresset. Den rytmen er det som skal beskyttes. Et dyr som stadig må avbryte spisingen sin for å unngå svømmere, er et dyr som brenner energi det trenger.

Dugonger er oppført som sårbare for utryddelse av IUCN, og bestanden i Rødehavet er liten og tynt spredt. Dette er ikke et vanlig dyr som har en rolig dag. Enkeltdugonger betyr noe for bestanden på en måte som enkeltrevfisk ikke gjør.

De kommer seg også sakte. Hunner får én enkelt kalv etter en lang drektighet, og bare hvert par år. En bestand som mister dyr, tar seg ikke raskt opp igjen.

Maten deres er det andre presset. Dugonger er helt avhengige av sjøgressenger, og sjøgress skades av båtankere, kystutbygging og sedimenter. Å verne enga ved Abu Dabbab er like viktig som å verne dyrene i den — som er grunnen til at båter fortøyer varsomt, og hvorfor du aldri bør stå på eller sparke gjennom sjøgresset.

Abu Dabbab-bukta, omtrent 30 minutter nord for Marsa Alam langs veien, er det best kjente dugongstedet på denne kyststrekningen og grunnen til at turen finnes. Den grunne sjøgressenga er førsteklasses beiteområde.

Bukta er vernet, og adgangen er regulert. Du går uti fra stranda ut i grunt vann som skråner gradvis, noe som gjør det til en enkel snorkling — ingen båtoverfart, ingen dyp inngang, og på en normal dag svært lite strøm.

Samme enga forsørger fastboende grønne havskilpadder, noe som er reelt nyttig å vite når du setter forventningene. Skilpadder beiter samme sjøgress og sees på de fleste turer. Dugongen er den sjeldnere gevinsten samme dag.

Vi vil heller at du bestiller med presise forventninger enn at du føler deg villedet etterpå, så her er det rett ut.

Skilpadder: svært sannsynlig. Abu Dabbab har fastboende grønne havskilpadder som beiter i sjøgresset daglig. På en normal dag ser de fleste gjester minst én, ofte nær og uforstyrret mens den beiter. Dette er den pålitelige delen av turen.

Dugonger: reelt uvanlige. De er enslige, sky og få i antall. En observasjon er ekte flaks, ikke et planlagt punkt på programmet. Enhver som annonserer et garantert dugongmøte, villeder deg enten eller planlegger å trakassere et dyr for å frembringe ett.

Rådet vårt er enkelt: bestill Abu Dabbab for skilpaddene og det rolige, enkle vannet. Se på en dugong som en bonus. Da blir dagen god uansett — som ifølge tallene er slik det som regel går.

I det øyeblikket en dugong dukker opp, er fristelsen å svømme mot den. Gjør det motsatte.

Stopp og fly. Bli der du er, bli ved overflaten, og la dyret fortsette langs sin egen linje. En dugong som ikke føler seg forfulgt, fortsetter ofte å beite noen meter fra deg i flere minutter — langt bedre enn et kort glimt av en som forlater stedet.

Kom aldri mellom den og åpent vann, og aldri mellom den og overflaten. Den må puste. Å blokkere den veien er det mest stressende en gruppe snorklere kan gjøre, og det er det som vanligvis avslutter et møte.

Ikke dykk ned mot den. Fridykking over en beitende dugong driver den bort fra enga. Se på den fra overflaten.

Hold gruppen spredt og bak den. En halvsirkel av mennesker som lukker seg, leses som et rovdyr av ethvert dyr. Guider plasserer gruppen bevisst — følg dem.

Ikke bruk blits. Den skremmer dyret og gir dessuten dårlige bilder i grunt, lyst vann.

Nyttig å gjenkjenne, fordi de fleste som forstyrrer viltlevende dyr, ikke er klar over at de gjør det.

En avslappet dugong beiter med hodet ned, beveger seg sakte og går opp i en jevn rytme. En stresset slutter å beite, løfter hodet, skifter retning brått eller går opp hyppigere og kortere.

Ser du noe av det, er gruppen for nær. Trekk deg unna og gi den rom. Den kan godt roe seg og gjenoppta — og gjør den det, får du et langt bedre møte enn ved å følge etter.

Det samme gjelder skilpadder. En skilpadde som gjentatte ganger avbryter turen sin til overflaten fordi det er folk over den, blir skadet, stille, selv om ingenting dramatisk ser ut til å skje.

Det er lett å lese alt dette som begrensning. Det er nærmere det motsatte.

Steder som forvaltes godt, beholder dyrene sine. Abu Dabbab har fortsatt dugonger og fastboende skilpadder fordi bukta er vernet og enga intakt. Steder som lar besøkende jage og trenge havlivet, mister det — dyrene flytter seg, og operatørene sitter igjen med å selge en tur til en tom bukt.

Den praktiske versjonen: rolige grupper ser mer. Enhver guide vil si det samme. Gjestene som flyter stille og venter, får lange, nære møter. De som svømmer hardt mot alt, får tretti sekunder av et dyr som trekker seg unna.

Hvis guiden din kaller folk tilbake eller avkorter en tilnærming, er det ikke forsiktighet for sin egen skyld. Det er grunnen til at det fortsatt vil være noe å se neste sesong.